Hunger

Ta imot er en lek med selvbiografien. I korte tegneseriekapitler følger vi barnet, gutten, ynglingen og figuren Lars Fiske (tegneserieskaperen in spe), med ulike bilde- og fortellertekniske sjangre/løsninger, og med utgangspunkt i kunstnerens eget stiluttrykk.

Ta imot

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

"En kveld fikk jeg en telefon fra moren min. Hun fortalte meg at mannen hun bodde sammen med var full og skjelte henne ut. Den samme scenen hadde gjentatt seg om og om igjen i flere år: Mannen drakk, og i alkoholpåvirket tilstand kalte han henne de styggeste ting. Hun, som noen år tidligere hadde gått fra faren min for å slippe ut av hjemmets fengsel, var fanget på nytt. Hun hadde holdt det skjult for meg for ikke å gjøre meg bekymret, men denne kvelden var dråpen. Jeg rådet henne til å forlate ham med en gang. Men hvordan - og hvor - kan man leve når man verken har penger, eksamensbevis eller førerkort, fordi man har brukt hele livet på å oppdra barn samtidig som man har blitt utsatt for mannlig brutalitet? Denne boken er historien om en flukt."

Monique flykter

Mímir Kristjánsson hadde en lykkelig barndom. Han vokste opp med en pappa som var verdens beste historieforteller, og kan ikke huske å ha vært redd for ham en eneste gang. Når faren til Mímir dør, spør han seg hvordan han kan elske faren sin så mye samtidig som han vet at faren var alkoholiker. Med varme, humor, men også en god dose alvor skriver Mímir om å ha alkoholismen i blodet, og om frykten for sin egen skjebne.

En familiesaga om drukkenskap

Pabbi

Strong female character

Om å leite etter kjærleik. Då forfattar Katrine Sele skilde seg midt i førtiåra, blei ho kasta ut i kaos - einsemd, økonomiske bekymringar og frykta for å ikkje strekke til som mor. Men snart tok lengten etter kjærleik over. Ho begynte å leite etter ein kjærast, noko som viste seg å vere både komplisert og uføreseieleg. I denne ærlege og sårbare memoaren skildrar ho sju år med dating, forelskingar og kjærleikssorger og forsøka på å kome nær eit anna menneske utan å miste seg sjølv. Ho reflekterer over kva kjærleik og sex eigentleg betyr, og korleis ein kan kome seg gjennom hjartesorg - med hjelp frå både eigne erfaringar og litteratur. Menn som nesten elska meg er ei personleg forteljing om kjærleikens utfordringar, og ei handsrekking til alle som leiter etter nærleik og meining i livet.

Sju års lengt etter kjærleiken

Menn som nesten elska meg

Unge Ronny var på vei mot en solid karriere i Politiet, han var den som ga alt både under offisersutdannelsen i Marinen, på Politihøgskolen og senere i tjeneste for Norge i Libanon og Kosovo. Men opplevelsene jobben ga, var ikke nok. Han oppsøkte også action og spenning på fritiden, og etterhvert utviklet han et dobbeltliv der rus fikk større og større plass. Helgefylla ble ganske snart til fleredagersfester med kokain og stadig sterke stoffer. Avhengigheten tok til slutt overhånd: han havnet på gata som sprøytenarkoman, ble bostedsløs, kriminell og fradømt retten til å være politi. Blålys og kokain er en sterk historie om rusavhengighetens ødeleggende kraft, men også om hvordan det går an å reise seg igjen. I en sterk og ærlig bok forteller Ronny om veien tilbake til et rusfritt liv, i håp om at hans historie kan hjelpe andre. Denne boka gir et unikt innblikk i rusmisbruk fra en som har stått på begge sider av loven.

Neste
Bok

Blålys og kokain

Lignende bøker: