Odd Nordstoga er ein av Noregs mest folkekjære artistar. I denne boka fortel han si eiga historie. "Eg har bestemt meg for å legge alt skamvit til sides og fylgje meg sjølv med tastatur. Eit slags reality show på papir blir det vel. Eg skal hente fram minne frå stadene mine, frå vegane mine og folket mitt, for det er dei som ligg mellom linjene i musikken min. Fortelje fram baklandet til songane mine. Det er det eg skal prøve på. Der ligg historia mi òg, historia om ein som starta på trekkspel som åtteåring og lét musikken vise vegen heilt hit. Eg håpar det blir ei bok om ein spelemann, for det synest eg er ein fin ting å vera. Å, kunne eg vera ein spelemann!" Spelemann er ei personleg forteljing om å vekse opp på gard, om å vera betre til å spela trekkspel enn fotball, om familielivet og songskapinga heime på Nordstrand og om det såre og det fine med å ha ei syster som er annleis.

Spelemann

«Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og hva i den er. Alt annet er en slaves tilstand» Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Gjennom ukjente dagboksnotater og brev følger vi den unge skjønnheten inn i den politiske oppvåkningen. Tankene hennes om prevensjon og abort skaper voldsomme reaksjoner, og er så kontroversielle at selv søsteren bryter kontakten med henne. Hun dør i 1945, men i løpet av de tretti neste årene, endrer det norske sam.funnet seg og følger i sporene hun gikk opp. Med utgangspunkt i et stort og overraskende kildemateriale kommer Hege Duckert tett inn på livet til Møller. Med suverent blikk for detaljer og sin enestående evne til å se sammenhengen mellom det politiske og det personlige skriver hun frem den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.

Å bestemme over livet

Katti Anker Møller

Om å leite etter kjærleik. Då forfattar Katrine Sele skilde seg midt i førtiåra, blei ho kasta ut i kaos - einsemd, økonomiske bekymringar og frykta for å ikkje strekke til som mor. Men snart tok lengten etter kjærleik over. Ho begynte å leite etter ein kjærast, noko som viste seg å vere både komplisert og uføreseieleg. I denne ærlege og sårbare memoaren skildrar ho sju år med dating, forelskingar og kjærleikssorger og forsøka på å kome nær eit anna menneske utan å miste seg sjølv. Ho reflekterer over kva kjærleik og sex eigentleg betyr, og korleis ein kan kome seg gjennom hjartesorg - med hjelp frå både eigne erfaringar og litteratur. Menn som nesten elska meg er ei personleg forteljing om kjærleikens utfordringar, og ei handsrekking til alle som leiter etter nærleik og meining i livet.

Sju års lengt etter kjærleiken

Menn som nesten elska meg

Like før jeg fylte fire, forsvant nesten all hørsel. Mine foreldre var sjokkert over plutselig å miste mye av kontakten med sin førstefødte. Legene var usikre på mine utsikter. Kunne jeg utvikle et eget språk? Ville jeg bli helt døv? Skolegangen ble ikke enkel. Likevel var det alltid klart for meg at jeg skulle bli journalist, selv om yrket ikke akkurat egner seg for tunghørte. Lenge tenkte jeg ikke over disse spørsmålene. Jeg gikk bare rett frem. De senere årenes ordskifte om identitet har bidratt til mer refleksjon. Jeg er mye mer enn bare tunghørt. Likevel betyr funksjonshemmingen nok mer enn jeg har villet medgi. Det inkluderer en diskriminering jeg før hadde lett for å føyse bort. Hørselshemmede utgjør den største og samtidig minst synlige minoriteten i Norge. Hvorfor gir alle blaffen i teleslynger og annen tilrettelegging for flere hundre tusen nordmenn? Hvorfor finnes det ingen kjente hørselshemmede? Er handikapet usexy? Er det forbundet med mye skam?

Et liv som tunghørt

Hæ?

"«Epp» heter leiligheten her vi sitter. Den har navn etter adressen i Eppendorfer Weg, og etter Axel Jensens roman. Dette er hytta vår. Her oppe på verandaen kan jeg sitte i timevis og se utover menneskene og trafikken. Jeg så deg på lang avstand da jeg kom gående, du satt liksom urørlig og stirret utover bylandskapet. En indianer, tenkte jeg da jeg gikk opp trappen. Den trappen er ukens spenningsmoment. Kommer jeg opp? Jeg kan måle formen på hvordan jeg tar den trappen. Hvor ofte må jeg stoppe? Foreløpig kommer jeg helt opp til annen etasje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gjør det." Ingvar Ambjørnsen har levd mer enn halvparten av livet i Hamburg, og det er her flertallet av bøkene hans er blitt til. Her møter han Alf van der Hagen til en serie åpenhjertige samtaler som til sammen utgjør boka "Ønsk meg heller god tur". Ambjørnsen forteller om oppveksten i Larvik, der han var med i speideren og i Natur og Ungdom og fikk et sterkt og vedvarende forhold til naturen, om tiden han jobbet på psykiatrisk sykehus i Lier og Bergen og som senere ble til debutromanen 23-salen, om det avgjørende møtet med Torstein Hilt i Forfatterforlaget og undergrunnsmiljøet i Oslo, om livet i Hamburg, om rus, angst og alvorlig sykdom. Men aller mest handler det om skriving, om flere tiår med en enorm kreativitet og produksjon som har gjort Ambjørnsen til en av våre aller mest folkekjære forfattere.

Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Ønsk meg heller god tur

Hunger

I boka Odelsskam skildrar odelsjenta Maria Lavik oppveksten på eit småbruk på Vestlandet. Ho veks opp med sauesanking, store avstandar, bokbuss annankvar torsdag og historier om ei livskraftig og motkulturell slekt. Men alt som sekstenåring flyttar ho ut. Burde ho koma tilbake? Odelsskam skildrar ein gard, ein plass og ein tilstand som held på å gleppa mellom hendene på forfattaren. Boka skildrar den evige reisa som mange utflyttarar er på, i stadig rørsle mellom bygda og byen, mellom «heim» og heim. Samanvoven med hennar historie er den særnorske, over tusen år gamle odelsretten. Lova som koplar jorda og slekta saman til ein nesten heilag symbiose. Odelsskam er ei nær og rørande historie om tradisjonar og endring.

Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar

Odelsskam

Den norske billedkunstneren Sverre Bjertnæs har gjennom 25 års karriere reist rundt i Norge, Europa og USA og holdt utstillinger av egne verk, og samlet verk fra andre kunstnere han beundrer. Samtidig har han balansert kunsten med et vanskelig forhold til alkohol. I denne essaysamlingen tar han utgangspunkt i bilder han har samlet fra læremestere, venner og forbilder, for å dele historier fra eget liv. “Mine bilder” forteller en ærlig og sterk historie om kunstnerskap, vennskap, arbeidsfellesskap, og veien gjennom et tungt alkoholmisbruk. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om kunst og alkoholisme : essays

Mine bilder

Som 25-åring debuterte Marie Takvam i 1952 med diktsamlingen “Dåp under sju stjerner”, bare noen måneder etter at sønnen Magnus ble født. Etter å ha flyttet til Oslo ble hun raskt en sentral nynorsk dikterstemme og en del av kunstnermiljøet, i samme omgangskrets som Aslaug Vaa, Inger Hagerup, Halldis Moren og Tarjei Vesaas. Sønnen Magnus vokste opp med en mor full av liv og latter, men etter at familien gikk i oppløsning på 60-tallet og han ble boende alene med Marie begynte en vanskelig tid preget av alkoholmisbruk. I denne boka forteller Magnus Takvam den personlige historien om morens liv og båndet mellom dem. Omtalen er utarbeidet av BS.

Min mor, Marie Takvam

Hun skrev for å kunne leve

Ta imot er en lek med selvbiografien. I korte tegneseriekapitler følger vi barnet, gutten, ynglingen og figuren Lars Fiske (tegneserieskaperen in spe), med ulike bilde- og fortellertekniske sjangre/løsninger, og med utgangspunkt i kunstnerens eget stiluttrykk.

Neste
Bok

Ta imot

Lignende bøker: