Femti år gamle Alice Howlands liv er tilsynelatende perfekt: hun er en anerkjent forsker, har et lykkelig ekteskap og tre vellykkede voksne barn. Så begynner hun å glemme. Hun glemmer ord, avtaler og forstår ikke noe av sine egne huskelapper. Hun tenker først at det skyldes stress og overgangsalder, helt til hun får diagnosen tidlig Alzheimers sykdom. Dette er en roman om hvordan følelsen av å sakte men sikkert miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Alltid Alice er Lisa Genovas første roman.

Alltid Alice

Henrik er 11 år første gang han strekker seg ut på et badegulv - leende, gråtende, ekstatisk - i alkoholrus. Da han begynner å studere til siviløkonom, har foreldrene forsøkt alt for å hjelpe ham med alkoholismen. Og Henrik er flink til å slutte å drikke, men flinkere til å starte igjen. På studiene møter han Sofie, som forstår både Mozarts pianokonserter og de mest avanserte regnestykker med samme letthet som hun tømmer en flaske. Da Henrik og Sofie flytter sammen, endrer noe seg mellom dem. Hun slutter å drikke, men det gjør ikke Henrik. Diktsamlingen skildrer alkoholikerens tilværelse og tilstand, i glimt som varierer fra det humoristiske til det fortvilende eller patetiske. Forfatteren nevner Baudelaire og Frank O'Hara som inspirasjonskilder. Omtalen er utarbeidet av BS.

Når jeg drikker

Romanen skildrer hverdagslige hendelser og betraktninger etter et sykehusopphold. I dagbokform beskriver fortelleren sykdom- og hendelsesforløp, og skammen over å være avhengig av sine nærmeste som voksen. Samtidig reflekterer hun over hvorvidt et menneske kan endre seg, og om nye omgivelser kan være en måte å sette i gang nye måter å tenke på. Dette er Anne Helene Guddals fjerde utgivelse. Forfatteren berømmes gjerne for sin evne til å formulere politisk og samfunnsmessig kritikk gjennom den konkrete, personlige erfaringen som utgjør et utgangspunkt for hennes fiksjon. Omtalen er utarbeidet av BS.

Nøkkerosene

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være. Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

En innsideberetning fra lukket avdeling

Er jeg på jorden som de sier?

På dødsleiet innrømmer moren at hun har løyet for sønnen. Både hennes far og bror hadde den samme arvelige sykdommen som han. Han har forsøkt å snakke med moren, men hun har tiet. Da datteren hans blir gravid, blir det enda viktigere å få vite sannheten. Hele stamtreet må være kjent for at ny medisin skal kunne virke. Den skjulte familiehistorien avdekkes etter hvert lag for lag. Dette er en frittstående oppfølger av romanen «Det hvite badehuset». Omtalen er utarbeidet av BS.

Det siste fotografiet

En velstående familie befinner seg midt i et arveoppgjør. Det står om to sommerhytter, som foreldrene ønsker å selge for en lav pris til to av sine døtre. Men det finnes to barn til, en bror og en søster som delvis har brutt med familien. Nå melder de seg likevel på arveoppgjøret. Under diskusjonene om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme følelser i sving. Den handler om familiehistorien. Hva er årsaken til at familien har blitt splittet? Omtalen er utarbeidet av BS.

Arv og miljø

Martha har siden barndommen opplevd at det er noe galt med henne, hun vet bare ikke riktig hva det er. Mannen hennes, Patrick, kan ikke se noe galt. Han sier at alle har noe de sliter med. Før de giftet seg fortalte Martha at hun ikke ville ha barn. For Patrick spiller det ingen rolle. Han sier at det viktigste for ham er å gjøre Martha lykkelig. Problemet er bare at han går det ikke til. Men når Martha først greier å komme til bunns i hva som feiler henne, spiller det ingen rolle lenger. Og den eneste måten å gå videre på er å stoppe og elske, og starte fra null. Omtalen er utarbeidet av BS.

En vegg av lykke

Vold er ikke bare fysisk, vold kan også være psykisk. Dette fikk Sanna Sarromaa erfare - da hennes kjæreste viste seg å være en manipulator. Sarromaa skriver med utgangspunkt i egne opplevelser om hva som skjedde da kjærligheten ble et traume. Hennes selvbilde og selvtillit ble gradvis brutt ned og partneren fikk henne til å tro at hun ikke kunne leve uten ham. Han mishandlet henne emosjonelt og verbalt og snakket nedsettende om seksualiteten hennes. Sarromaa forklarer i boken begreper som gaslighting, voldsspiral og traumebånd og formidler kunnskap fra folk som jobber innen feltet. Vold er et stort samfunnsproblem, og vi trenger mer kunnskap om temaet. For den vanligste reaksjonen når noen forteller at de har vært utsatt for partnervold er: Hvorfor gikk du ikke? Slik tenkte Sanna Sarromaa også, helt til hun selv ble den som ikke greide å bryte ut av et destruktivt forhold.

Om kjærlighet og psykisk vold

Hvorfor gikk jeg ikke?

I 1988 ble Hervé Guibert diagnostisert med aids. Han visste ikke hvor lenge han hadde igjen å leve og begynte å skrive med et hastverk, en nødvendighet, en følelse av at tiden rant mellom fingrene på ham. Ut av dette kom den selvbiografiske romanen «Til vennen som ikke reddet livet mitt» - en brutal og gripende dokumentasjon av hvordan sykdommen preget livet hans, fysisk og mentalt. I mange år hadde Guibert skrevet nådeløst ærlige, ofte utfordrende tekster om utenforskap. Med «Til vennen som ikke reddet livet mitt» ble han kjent for et større publikum. Romanen utkom i Frankrike i 1990 og skapte et vanvittig spetakkel, blant annet fordi den avslørte dødsårsaken til hans venn, mentor og en av Frankrikes mest kjente intellektuelle figurer, Michel Foucault (i boken omtalt som Muzil). «Til vennen som ikke reddet livet mitt» står igjen som en av de mest betydelige franske litterære utgivelsene fra nittitallet. Dette er første gang Hervé Guibert utgis på norsk. Oversatt av Henninge Margrethe Solberg. Med forord av Bjørn Hatterud.  Hervé Guibert (1955-1991) var en fransk forfatter, manusforfatter, journalist og fotograf. Han skrev bøker i en rekke sjangre: romaner, noveller, essays, fotobøker, dagbøker, brev. I 1988 ble han diagnostisert med aids. I 1991, året etter at han hadde utgitt Til vennen som ikke reddet livet mitt, døde han. Han var trettiseks år gammel.

Til vennen som ikke reddet livet mitt

Linda Boström Knausgård var i perioden 2013 til 2017 flere ganger tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling, også kalt «fabrikken». Her ble hun utsatt for det som tidligere ble kalt elektrosjokk, nå ECT-behandling. Denne behandlingsformen er fortsatt vanlig, men effekter og bieffekter er omdiskutert blant forskere. Selv følte forfatteren at minnene hennes begynte å forsvinne allerede mens hun var til behandling der. I denne boken tar hun et rasende oppgjøre med psykiatrien, og gjennomgår samtidig en desperat kamp etter tapte minner. Omtalen er utarbeidet av BS.

Neste
Bok

Oktoberbarn

Lignende bøker: