Da Tore Renberg i 2018 begynte arbeidet med romanen Lunge.flyteprøven, ble han kjent med en ung mann fra Leipzig ved navn Christian Thomasius (1655-1728). Her fikk han møte en lettantennelig og stridslysten karakter, munter og indignert, kokett og ironisk, giftig og modig, fryktløs og utålmodig, harmdirrende og skriveglad, selvfornøyd og teatralsk, fredslengtende og hykleriforaktende, og forferdelig oppgitt over menneskenes mangel på fornuft og anstendighet. I 1680-årene flakset denne mannen i ansiktet på det bestående med en slik utrettelig kraft han fikk forbud mot å publisere og forelese i Sachsen, ble anklaget for ateisme og høyforræderi, truet med rettssak og måtte rømme hjembyen. Bruduljene nådde til slutt Danmark-Norge, hvor det ble bokbål på Kongens Torv i København. Berømt i sin tid, både fryktet og beundret, og så lite nevnt i dag. Hvem var Christian Thomasius? Hvor kom all kraften fra? Hva og hvem skapte ham? Hvorfor slo det gnister overalt hvor Christian Thomasius sto og gikk? Hva var det som sto på spill i den lutherske ortodoksiens høyborg, Leipzig, idet 1600-tallet nærmet seg slutten? Hvorfor endrer historien seg? Hvordan? Og hva koster forandring? Hvem tror, og på hva, og hva er troens motor? Det kaotiske 1600-tallet: tredveårskrigen, et samfunn i økonomisk krise, et blodtørstig stra.ffelovverk, et rigid standssamfunn og en tuktende kirke; fram stiger drømmen om en ny tid, fornuftig, fredsæl, opplyst.

Et essay om Christian Thomasius og hans tid

Aktivisten

Det tar 40 uker å bygge en menneskebaby, og underveis ligner forholdet mellom fosteret og den gravide på forholdet mellom en parasitt og en vert. Den ene bare tar og tar, mens den andre nesten dør i prosessen. Bakterien E. coli har delt seg i to på 20 minutter. En grå kjempekenguru er bare gravid i 5 uker før den føder en bønnestor baby som kryper opp i pungen dens. Og de fuglene som har lengst rugetid av alle, vandrealbatrossene, er ferdige med å ruge allerede etter 10 uker. Hvorfor bærer vi mennesker babyene inni kroppen så lenge, og er det en grunn til at vi spyr og er kvalme? Finnes det noen bedre måter å reprodusere seg på? Er det noen som gjør det på en rarere måte enn oss? Gjennom en 40 uker lang graviditet møter vi hver uke noen som er ferdige med å reprodusere. Flekkhyenen føder allerede etter 16 uker, men hun må føde gjennom en lang penisformet klitoris, som sprekker opp underveis. Har de det lettere? Surinampadden har ikke livmor, men har istedet evolvert fram en oppsvulmet rygghud som eggene synker inn i. Da kan hun bære med seg avkommet sitt, ikke forlate eggene i vannet. Bærer det bud om at det egentlig er ganske smart, det vi driver med? Denne boken gir evolusjonær trøst gjennom svangerskapets plager og en forklaring på hvordan vi endte opp her, som den smarteste arten med den slitsomme, men likevel ikke så dumme måten å reprodusere på.

En menneskegraviditet og 81 andre måter å få barn på

40 uker

«Det året jeg fylte førtien kjøpte jeg et hus i landsbyen Roquebrun sørvest i Frankrike. Huset var bare mitt. Jeg kjøpte det til meg selv, for lånte penger.» Slik starter Kristin Vallas fortelling Egne steder. Inspirert av Virginia Woolfs klassiske essay Et eget rom legger Kristin Valla ut på en reise til Frankrike for å skaffe seg et sted å skrive. Med lånte penger og en uforløst roman kjøper hun et gammelt hus i en liten sørfransk landsby. Drømmen om et eget rom er beskrevet av en rekke betydningsfulle forfattere gjennom historien. For mange ble rommene og husene livsprosjekter som gikk hånd i hånd med forfatterskapet. I Egne steder møter vi forfattere som Amalie Skram, Agatha Christie, Suzanne Brøgger og Halldis Moren Vesaas, idet de renoverer, innreder og dikter. Under hvilke forutsetninger blir litteratur til? Hvor langt går forpliktelsene som mor og ektefelle, og hva slags forpliktelser har man ovenfor seg selv som individ og menneske? Egne steder er en fortelling om å skape rom for seg selv, om kreativitet, frihet, kjærlighet og estetikk.

Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda

Egne steder

«AI - teknologien som vil revolusjonere vår hverdag.» Hvor raskt går utviklingen av kunstig intelligens? Og hvordan kommer AI (Artificial Intelligence) til å påvirke livet vårt i årene som kommer? Når du ikke klarer å slutte å scrolle på sosiale medier er det databaserte algoritmer du kan takke for minuttene du aldri får tilbake. Sommeren 2022 varslet en Google-ingeniør om et dataprogram som hadde blitt bevisst, og få måneder senere sendte norske lærere bekymringsmelding til Stortinget på grunn av en intelligent chatbot. Alt dette - fra algoritmer som påvirker enkeltpersoner, til intelligente dataprogrammer i samfunnet - koker ned til ett spørsmål: Hvordan fungerer kunstig intelligens? I Maskiner som tenker skriver Inga Strümke om hvordan vi mennesker prøver å lage kunstig intelligens, om vi endelig er i ferd med å lykkes, og om vi i det hele tatt kan fatte hva den nye teknologien vil innebære.

Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens

Maskiner som tenker

I denne boken skriver Jan Grue om det å glemme sin egen funksjonshemming, til verden raskt svarer med å minne ham på hvilken posisjon han har i omgivelsene. Grue bruker sine egne erfaringer som omdreiningspunkt når han utforsker hvordan folk med kronisk sykdom og funksjonshemninger, mennesker med en særlig sårbarhet, må gjøre usynlig arbeid – jobbe hardere og anstrenge seg mer for å bli tatt opp som fullverdig medlem av samfunnet. Grue er professor i lingvistikk med en rekke fag- og skjønnlitterære utgivelser bak seg. Omtalen er utarbeidet av BS.

En beretning om usynlig arbeid

Hvis jeg faller

Forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli skapte debatt etter en artikkelserie i Morgenbladet og Harvest som tok for seg laksenæringen. Oppdrettslaksen har gitt steder langs kysten nytt liv, skapt nye arbeidsplasser og gjort mange rike. Men hva skjer egentlig når man plasserer et nytt dyr i fjorden? Hvordan påvirker det andre fisk og arter, fjorder og elver? Og hva skjer med forskere som roper varsku når myndighetene ønsker vekst? I denne boken beskriver forfatterne de utilsiktede konsekvensene har oppdrettslaksen. Omtalen er utarbeidet av BS.

Om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte

Den nye fisken

«Jeg foretrekker dikt som er upretensiøse og morsomme, frekke og sinte, kåte og kroppslige. Dikt som sparker fra seg og maner til kamp, rett og slett». I denne antologien har redaktør Marta Breen plukket ut sine feministiske yndlingsdikt. Leseren kan følge utviklingen i norsk poesi og feminisme. Flere av de eldste diktene handler om fattige kvinners hverdagsslit, mens fredssaken sto sterkt i etterkrigstiden. På 1970-tallet eksploderte engasjementet, og temaer som abort, ekteskap og fordeling av husarbeid fikk plass i poesien. I dag skriver mange om kvinnekropp, morskap og seksualitet - om det tredje skiftet og minoritetserfaringer. Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi inviterer unge og gamle lesere til refleksjon - og til handling.

Feminisme i norsk poesi

Så lett, så sterk, så øm

Ella Marie Hætta Isaksen vokste opp med en selvfølgelig stolthet over sitt samiske opphav. Men etter hvert innså hun at det ikke var en selvfølge for alle, og at noen til og med ble provosert. Dette ledet til en granskning av familiens historie. Her fant hun fortellinger om hvordan fornorskningspolitikken hadde ført til skam og tap av identitet, noe hun opplevde var i fred med å skje med henne selv. Ella Maries framføring av bygda Mázes joik på NRKs Stjernekamp gjorde dypt inntrykk på TV-seere landet rundt. I etterkant ble hun kontaktet av mange som ville fortelle sine familiers historier om hvordan det har vært å vokse opp som same. Ella Marie ville hedre alle disse menneskene gjennom å fortelle sin egen historie. Det er en beretning om skamfølelse, motgang og kamp, men også mye stolthet, samhold og glede. Og som del av en bevegelse av unge samer, er det også en fortelling om håp for en bedre fremtid. Omtalen er utarbeidet av BS.

Derfor må du vite at jeg er same

Sigri Sandberg er eventyrar, forfattar og tobarnsmor. Ho er ei travel dame som er mykje på farten, og når ho får urovekkjande meldingar om sjukdom og død under koronapandemien, lengtar ho etter å finne roa. Ho bestemmer seg for å ro dei over 20 mila i Sognefjorden i ein gamal trebåt, frå ytst i havet i Gulen og mot Luster, der mannen hennar bur. På reisa fortel ho om korleis kvardagen var då fjorden var riksvegen, om då Wergeland seglde der i ein storm i 1832 og om ein ubåtjakt. Ho opplever bølgjer og dramatikk, men også song og nakenbading. Omtalen er utarbeidd av BS.

Om Sognefjorden og ein lang rotur heim

En venns påstand om at alle mennesker liker å se ville dyr i fangenskap ble spiren til det som denne boka nå rommer; fortellinger om dyr. Tove Nilsen skriver om barndommens første møter med dyr, som kapusinerapen i naboblokka og skjæra hun temmet, om Nordens ark, en flytende dyrehage som hadde både tigre og samefolk i sin utstilling, og om hvordan Tove selv ble dyttet inn i fangenskap i spisskammerset til magre fru Mogens. Tove Nilsen skriver fram forholdet mellom mennesket og dyr på utsøkt sanselig vis, hun forsker i den store gleden som oppstår i møte med dyr, med en underliggende fortvilelse over menneskets trang til å underlegge seg andre.

Neste
Bok

Nordens elefanter og andre bekjente

Lignende bøker: